Det er visst svært kjærkomment med oppdateringer på hva som rører seg langt inne i dypeste Sognefjorden i disse tider, så da er jeg pliktjente og gjør som jeg får beskjed om. Så; i løpet av min tid i Sogndal har jeg så langt blitt kjent med nærmere 80 nye mennesker, spist masse mat, spilt sandvolleyball, sprengt ALT av tidligere intimgrenser, spist mat, gått på isbre, ødelagt kameraet mitt ( :'( ), spilt utallige runder boms&president, spist enda mer mat, begynt å gå med crocs og uten sminke, spilt fotball (??), spist og blitt en smule flinkere til å tyde det som visstnok er ulike dialekter. Jeg regner den forrige setningen som en oppsummering av de første fire ukene på skolen, men uke fem ble litt mye pes å skrive om, så da lagde jeg en video istedenfor. I forrige uke freste nemlig vi i idrettsklassen avgårde til Ericeira i Portugal på surfecamp, så her er det bare å nyte synet av sjarmerende konsentrasjonsgrimaser og ikke-eksisterende fallteknikk. Anbefaler forresten å se filmen i HD, slik at man kan få med alle detaljene i de meget interessante ansiktsuttrykkene. Enjoy!

Til tross for at samtlige svalgte enorme mengder saltvann, endte opp med sand på steder det overhodet ikke hører hjemme og at det var mer trykk i regnet fra himmelen enn i dusjen, tror jeg de fleste var enige om at det var en svært vellykket tur.
I morgen (altfor) tidlig bærer ferden hjem til Bergen med båt for unge frøken Sandvik, som med det tar en velfortjent høstferie.

- Kristina




I dag er det over et år siden jeg atter satte mine ben på norsk jord etter et eventyr jeg aldri vil glemme. Jeg vendte hjem fra ørkenbyen Las Cruces via solfylte Florida til regnhovedstaden Bergen. Til tross for at jeg kom fra en verden som står i sterk kontrast til hverdagen her i B-town, var det på mange måter som om jeg aldri hadde vært borte. Et unntak var dog kroppens reaksjon på såkalte "varme" temperaturer her i Norge, hvor min New Mexico-vante hud sa klart ifra om at 20 grader og sol ikke på langt nær var nok til å hindre gåsehud. Før jeg plutselig avsluttet min bloggkarriere for et års tid siden, var det en del kommende utvekslingsstudenter som lurte på om jeg kunne fortsette å blogge etter hjemkomsten, noe jeg åpenbart ikke kunne. Men nå når jeg har fått hele utvekslingssirkuset litt på avstand, tenkte jeg at jeg kunne plastre litt på såret med et oppsummeringsinnlegg angående hvordan jeg har opplevd livet i lille Norge etter US and A.

Selv om jeg på mange vis falt veldig lett inn i mitt gamle liv igjen etter at jeg kom tilbake, hadde det på en del arenaer skjedd forandringer som jeg rett og slett ikke kunne ignorere. Rundt vennene mine føltes det som om jeg aldri hadde vært borte, samtidig som det slo meg at alt ikke var som før. Det var jo ingen i min nærmeste omgangskrets som kunne relatere seg til noe av det jeg hadde opplevd i nyere tid. Dette førte til at hver gang jeg skulle fortelle en liten anekdote av en historie, måtte jeg forklare i det vide og det brede for at det skulle gi mening for andre. Dette ble jeg veldig fort obs på, da det med en gang det ble snakk om USA føltes veldig "megmegmeg". Venner og bekjente prøvde stadig og overbevise meg om at det var spennende å høre om mitt eksotiske utenlandsopphold, men jeg prøvde likevel å passe på at det ikke ble altfor mye USA-snakk. Det opplevdes på en måte slik at når vi snakket om hva som hadde skjedd nylig, hadde eksempelvis en venn fått et nytt hamster, mens jeg hadde fått en ny familie, en hund og en fisk (RIP, fishy). C mah point?

Kontrastene mellom det som hadde skjedd i mitt liv og det som hadde skjedd i de som var hjemme sitt liv var så store at jeg innimellom følte jeg overkjørte andres historier når jeg kom dragende med mine beretninger om det fjerne Amerika. Nå har jeg etter sigende fått litt mer relevant å snakke om fra Norge også, så nå er ikke dette lengre en like aktuell problemstilling. Vet ikke om det bare er jeg som overanalyserte situasjonen i frykt for å virke narsissistisk og egosentrisk, eller om dette er noe flere utvekslingsstudenter opplever..? Nuvel.

Mitt forrige innlegg, som jeg postet for nærmere et år siden, ble postet av et lettere anspent pikebarn. Det omhandlet nemlig prosessen frem til mitt amerikanske sertifikat, med en forklaring av videre prosedyre for å få norsk sertifikat. Med mitt amerikanske sertifikat trengte jeg kun oppkjøring for å omgjøre førerkortet, men jeg måtte bestå på første forsøk. Dette gikk som en drøm, i motsetning til min videre akademiske karriere.

Vidunderet av en fireseter, som på bildet til høyre opererer som en midlertidig 6-seter. Trafikksikkerhet er viktig, dere!

Sosialt var det overhodet intet problem å komme inn igjen i klasse- og skolemiljøet, slik sett var det mer en befrielse å komme hjem til "mine egne". Overgangen fra amerikansk til norsk skole gikk egentlig relativt greit også faglig, med to saftige unntak; matte og kjemi. Til tross for at jeg tok tunge realfag i USA i form av fysikk, kjemi og matte, hadde jeg overhodet ingen anelse om hva de snakket om da jeg kom hjem. På min første kjemiprøve visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, mens jeg stirret i veggen og tenkte på alt jeg ikke visste om atomer og molekyler. For de som er inne i gamet: Jeg visste ikke forskjellen på syrer og baser, og prøven handlet om buffere. Ohyes. Med ikke-eksisterende faglig grunnlag fra tidligere og generelt lav arbeidsinnsats klarte jeg da til slutt å dra det litt sånn halvveis i land i kjemi og R2 også. Sånn nesten.

Story of my life + fascinerende kjemiøvelse

Med litt innsats tror jeg absolutt det er mulig å holde seg på et greit karakternivå etter et utvekslingsår, men jeg syns det er viktig å få ut at det kan bli ganske mye tyngre enn dersom man bare hadde kjørt det vanlige løpet hjemme i Norge. Men jeg tror det i stor grad kommer an på fagene man velger, da fag som norsk, historie og sosialkunnskap har gått helt greit selv om jeg mangler deler av grunnlaget de andre elevene hadde. Min alltid like pålitelige karma sørget også for at jeg kom opp i andreklassehistorie muntlig, noe jeg aldri hadde vært borti før. Fire dagers intens lesing gjorde meg dog til ekspert på norsk vikingtid, middelalder og rikssamling, så da gikk det ikke så altfor ille likevel. Konklusjonen er altså at jeg etter all sannsynlighet hadde klart meg bedre på skolen dersom jeg ikke hadde reist til USA, men man kan da ikke bare regne kunnskap og lærdom ut ifra karakterer, kan man vel? ;) ;)

Til og med jeg klarte meg da til slutt gjennom 13 års skolegang, til tross for at jeg mot slutten flere ganger var nær ved å bukke under grunnet overfall fra aggressive barneskolebarn. Ferden videre har så langt ført meg til Sogndal folkehøgskole, hvor jeg av uklare årsaker går idrettslinjen. Enkelte har uttrykt et ønske om at jeg skal gjenoppta bloggingen nå når jeg er på folkehøgskole, noe jeg naturligvis tar til etterretning. Jeg ser det litt an as we go, men jeg kan i hvert fall nevne at jeg trives kjempegodt her!

Ellers dro verdens fineste opp i pusehimmelen for et halvt års tid siden.

Men frykt ikke - jeg er fremdeles kattedame by heart. And clothing. En hyggelig storesøster understreket min kattedameskjebne ytterligere på valentinsdagen. Takker!


Den dag i dag er det sjelden jeg tenker over at jeg har levd et helt annet liv. USA-oppholdet føles mer som en fjern drøm, og jeg blir stadig forbløffet over alt jeg opplevde der når jeg kommer på det. I og med at jeg ikke tenker så veldig mye over mitt amerikanske liv i hverdagen, er det heller ikke mye jeg egentlig savner. Når jeg først tenker tilbake merker jeg likevel at jeg savner å være storesøster til fire fantastiske jenter, å ace på historieprøver uten å ha åpnet boken, å kunne ta en løpetur i ørkenen, å snakke engelsk, å skulke unna på tunge løpeøkter sammen med lagvenninner, å snakke med vertsmamma i timesvis, å svare på de utrettelige "How are you"'-frasene, å gå i shorts og t-skjorte hver dag, og sist, men ikke minst, savner jeg frozen yoghurt og Ice Cubes-tyggis.

My girls reppin' dat Insta

Noe annet som har endret seg dramatisk etter at jeg returnerte til fedrelandet, er fotografihyppigheten. Mitt før så flittig brukte speilreflekskamera har hatt et svært rolig år, og telefonen har steppet inn som en dårlig erstatter. Derfor har jeg stjålet bilder fra min egen Instagram-konto for å fylle innlegget med litt grafisk snacks fra året som har gått. Dersom noen av uklare grunner skulle være interessert i å følge med på min videre eksistens som en helt ordinær 19-åring i Norge, er jeg å finne på Insta som @yolomaster007

 


English: I'm still alive, but it's cold.

 

En sjelden hilsen, 

Kristina




På selveste valentinsdagen i år fikk jeg et vaskeekte, amerikansk bilsertifikat. Jeg vet at mange lurer på hvordan man kan få lappen i USA, så jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om hvordan det foregikk for min del. I USA kan man som kjent få lappen når man er 16, men det er faktisk en sannhet med modifikasjoner. De fleste som får lappen på den andre siden av dammen tar først noe a'la trafikalt grunnkurs når de er 15-16 år. Etter min erfaring var det grenseløst lett, og teoriprøven her i New Mexico var virkelig en lek. Man må i tillegg ta minst syv kjøretimer med kjøreskolen, hvorav vi hadde tre av dem på bane med masse kjegler som vi veltet konstant. Etter fullført opplegg hos kjøreskolen går man igjennom tre faser, så jeg tenkte jeg raskt kunne klargjøre hva de faktisk innebærer. 

Permit

Dette er det første steget mot sertifikatet, og gir deg lov til å øvelseskjøre på nokså lik linje som i Norge, etter hva jeg kan forstå. Du kan kjøre så lenge det er en edru, voksen person med lappen ved din side. Du må ha permiten i seks måneder, og i løpet av denne tiden må du fullføre 50 kjøretimer sammen med mor og far, 10 av dem i mørket. 

Provisional

Etter et halvt år med permit, får man en provisional. Da kan man rettmessig kjøre på egenhånd, men ikke mellom klokken 00.00 og 05.00 (tror jeg) og ikke med mer enn én person som ikke er i familien som passasjer. 

License

Til slutt kan man endelig få et fullverdig sertifikat, etter et år med en provisional license. Da kan man kjøre når man vil, hvor man vil og med så mange personer man måtte ønske i bilen.

 

Like a boss

Dette er da egentlig slik de aller fleste i USA får sertifikatet, men jeg gjorde det altså på litt annet vis. Så fort jeg ble 18, kunne jeg nemlig dra rett til Motor Vehicle Division og ta en teoriprøve og oppkjøring, uten noen form for forberedelser. Jeg tok likevel kjøreopplæring hos en kjøreskole, bare for å lære det som læres burde. Da jeg senere dro til MVD viste det seg likevel at jeg verken trengte å ta teoriprøve eller oppkjøring, fordi jeg hadde tatt kjøreskolen. Det at kjøreskolen egentlig bare innebar 30 timer teori og 7 timer praksis virket til å være irrelevant, så jeg fikk like gjerne bare lappen med en gang, jeg. Nesten litt skummelt at man kan få sertifikatet med så lite erfaring som jeg hadde, men nå er vel heller ikke amerikanske sjåfører kjent for å være de aller beste...

Før jeg ankom USA, hadde jeg aldri i hele mitt liv kjørt en bil. Første gang jeg kjørte var samme dagen jeg hadde fått permiten min, på grusete landeveier med vertspappa Joaquin ved min side. For ham virket det til å være en ganske big deal at han var den første som lærte meg å kjøre, og han ble særdeles overrasket da jeg fortalte at pappa antagelig syns det var like greit at jeg bare lærte meg å kjøre på egenhånd. Amerikanere har nok jevnt over et noget mer lidenskapelig forhold til bilene sine, altså. Jeg kjørte litt med vertsforeldrene mine mens jeg hadde permit, men det tok ikke lange stunden før jeg hadde fullt sertifikat, så da begynte jeg like gjerne å kjøre på egenhånd. En eller annen gang i løpet av mars fortalte vertsmamma Katrina at de syns det var en god idé at jeg bare kjørte trucken hele tiden. Dermed hadde jeg plutselig i praksis min egen bil, og jeg kjørte blant annet til og fra skolen hver eneste dag. Må bare få understreke at dette er strengt imot organisasjonens regler, men jeg ble i hvert fall grådig flink til å kjøre.

Etter hjemkomst til Norge har jeg nå lov til å kjøre i tre måneder med mitt amerikanske sertifikat, noe som er helt fantastisk praktisk for min del. I USA kjørte jeg nemlig nesten bare med automatgir, så da trengs det så mye øving som mulig med manuellgir. Deretter må jeg ta oppkjøringen innen et år, og bestå på første forsøk. #nervevrak

NB: Reglene er forskjellige fra stat til stat, så det er viktig at dere sjekker grundig opp hvordan det er der du skal. Jeg håper forresten dere har forståelse for hvorfor jeg ikke har postet det etterspurte innlegget om sertifikatet i USA før nå, men jeg har tross alt vært litt på kanten når det kommer til utvekslingsregler i det siste. 

- Kristina




Nå er det ikke lenge til neste kull av nervøse, dog nysgjerrige, utvekslingsstudenter sendes alene ut i den store verden. Siden jeg nå har vært gjennom hele sirkuset, tenkte jeg at jeg skulle være så grei å dele litt av mine erfaringer med dere. Man kan trygt si at jeg både på godt og vondt har fått veldig mange nye opplevelser i løpet av året, så mine tips og triks til å overleve i et fremmed land på egenhånd går litt sånn i hytt og gevær. Det har vært merkbart større pågang fra kommende utvekslingsstudenter i det siste, så jeg tenkte det var passende med et lite innlegg spesielt rettet mot dere små, modige eventyrere. Hvis det er noe dere lurer på, må dere som alltid bare ta kontakt på mail, blogg eller Facebook, det syns jeg bare er kos. Kristinas "Hvordan overleve som utvekslingsstudent" for dummies:

Sign up! Meld deg på så mye du kan uten at det blir fullstendig overkill. I Norge er det gjerne litt greit og ikke ha så mange aktiviteter i tillegg til skolen hele tiden, fordi man gjerne vil ha en del tid hvor man bare kan gjøre akkurat det man vil med sine kjære venner. Forskjellen er at når du kommer til USA har du ingen venner. Det høres gjerne brutalt ut, men det er virkelig den hele og fulle sannheten. Så dersom du har veldig mye dødtid, er det ikke så altfor mye å fylle den tiden med i starten. Mitt supertips fra en utvekslingsstudent til alle dere andre er derfor: Meld deg på sporter, klubber, kor, teater eller hva annet som måtte passe deg. Dette gir deg mindre tid til å tenke på hvor overlegent Norgeslivet ditt er i forhold til utvekslingsåret, og litt etter litt får du forhåpentligvis et par venner også.

Just little things. Når alt er slitsomt og tungt glemmer man gjerne å sette pris på de små gledene i livet - på et tidspunkt man gjerne kunne trengt det som mest. Sjekk innom denne søte siden innimellom, og jeg kan nesten garantere at det ligger en del nikking og smiling på lur. 

USPS > UPS. Min erfaring er at når du sender ting hjem, er det billigste alternativet USPS, som egentlig bare er det vanlige postkontoret. I forhold til for eksempel erkerivalen UPS, er det i hvert fall masse penger å spare der.

Vekt og trening. Vær så vennlig og ikke få totalt sammenbrudd om dere går opp et par kilo. Det er nemlig ikke skrekkelig unaturlig når man kommer til en ny kultur hvor man smaker på alt man blir tilbudt, hvor maten er annerledes og livsstilen likeså. Dessuten er det jo ingen hemmelighet at spesielt amerikanere elsker å kjøre bil, aller helst til McDonald's drive-thru. Men om ikke så grusomt lenge kommer dere hjem til sunne, aktive Norge igjen, noe man antageligvis kommer til å merke på formen også. For all del - tren, spis sunt og vær så aktiv du bare orker, men ikke la en badevekt som skriker "ERROR" ødelegge utvekslingsåret ditt. 

Facebook. Bli med i utvekslingsgrupper på Facebook! Selv om mye av det som står der er totalt nytteløst, finner du svar på veldig mye du lurer på ved å snoke litt rundt der inne. Du finner for så vidt også svar på veldig mye du ikke lurer på. Og dersom du noen gang er i tvil om du er i stand til å takle et utvekslingsår, kan du bare sjekke innom en av utvekslingssidene og innse at det er mange som er mye mer håpløse enn deg selv som også drar  på utveksling. Self confidence-boost! 

Ikke gi opp selv om du har problemer med å få skikkelige venner de første månedene. På forhånd har du kanskje prøvd å forberede deg på at du ikke har så mange å støtte deg til den første uken, og det er heller ikke noe stort problem å takle. Det som derimot kan føles ganske tungt, er når du etter hvert begynner å få veldig mange gode bekjente, men ingen ordentlige venner. Men jeg sier som Timbuktu: Det ordnar sig.

 




Pass på å få noenlunde akseptable mengder søvn. Personlig sov jeg i en periode rundt tre timer i døgnet, noe som naturlig nok fungerer relativt dårlig.

Ikke hør på tips fra sånne som meg. 

"Credit or debit?" Dette spørsmålet blir stilt omtrent hver gang du kjøper noe med kort i USA, og for en ung, forvirret og usikker nordmann blir svaret gjerne: "Øøøøøh." ALTSÅ. Credit betyr ikke at du betaler med kredittkort, det betyr i realiteten bare at du signerer istedenfor å trykke inn pinkoden din. Jeg kunne betale både credit og debit med kortet mitt, alt ettersom hva jeg fant mest beleilig. Ingen grunn til panikk på den fronten.

Ta vare på dere selv. Følg med på hvordan dere reagerer på alt som foregår. Det er helt normalt at man ikke er hundre prosent "seg selv" når man plutselig er helt alene i et fremmed land i en alder av 16, men store personlighetsforandringer kan være et tegn på at alt ikke er som det skal. For min del ble jeg veldig innesluttet en periode i begynnelsen, men det kom seg heldigvis da jeg byttet miljø.

Ikke sammenlign deg selv med alle andre. Alle andre utvekslingsstudenter har ikke fått åtti bestevenner i løpet av den første uken, selv om det kanskje virker sånn på Facebook. 

Kjenn ditt fedreland. Som utvekslingsstudent vil du bli spurt om drøssevis av spørsmål om Norge, noen vanskeligere enn andre. Da er det greit å ha grunnkunnskapene inne på forhånd, slik at du kan insistere og si: "No, Norway is actually a country, and not the capital of Sweden," med et søtt, dog overbevisende, smil. Min kjære vertsfar ble dypt skuffet da jeg ikke kunne besvare alle hans spørsmål om Norge, deriblant hva nasjonalfuglen vår er, så jeg vil anbefale dere å gjøre et lite stykke research på forhånd om dere virkelig vil imponere amerikanerne. Norges nasjonalfugl er forresten fossekallen, så har dere i hvert fall det inne.

Vær åpen og fleksibel, men ikke aksepter hva som helst. Som fersking i en ny kultur, er det vel i grunnen åpenbart at man skal tilpasse seg. Dette er heldigvis sjelden et stort problem, siden man er supergiret over endelig å være på plass hos vertsfamilien. Man vil jo så gjerne gjøre et godt inntrykk, så man gjør absolutt alt man kan for at de skal være fornøyde med deres personlige, norske ambassadør. Men selv om man skal være uvanlig fleksibel som utvekslingsstudent, er det viktig å huske på at man også er spesielt sårbar, så det kan være lurt å tenke litt etter innimellom. 

Lappen. Jeg vil anbefale å ta sertifikatet i USA dersom dere får anledning til det. Jeg fikk et fullt amerikansk førerkort på under tre måneder fra jeg kjørte for første gang og til rundt 2000 norske kroner. Aldeles ikke dumt. Jeg lovet å skrive et innlegg om hvordan jeg tok sertifikatet, så det har jeg selvsagt fremdeles tenkt til å gjøre. Den som venter på noe godt...

Snakk med andre utvekslingsstudenter. Selv om du trolig er overbevist om at du er den eneste i hele verden som går gjennom det du gjør, viser det seg ofte at et imponerende antall utvekslingsstudenter faktisk kan relatere seg. I løpet av året fant jeg og noen av utvekslingsvennene mine ut at vi delte utrolig mange opplevelser, positive som negative. Jeg følte ofte at det var vanskelig å snakke om en del ting til alle som bare bodde hjemme i Norge siden et utvekslingsår er så fjernt fra alt annet, men andre utvekslingsstudenter har en tendens til å skjønne akkurat hva du mener. Utnytt det.

Askepott er på youtube. Dersom forsendelsen fra Norge med DVDen blir forsinket og den ulovlige nedlastningen din viser seg å være en tvilsom fil som i hvert fall ikke har noenting med en tsjekkisk kongefamilie å gjøre - frykt ikke! Eller, du kan frykte litt, for helt optimalt blir det uansett ikke. Personlig så jeg denne versjonen: http://www.youtube.com/watch?v=HwXL2GUZrBI, som er en ren tsjekkisk versjon. Dersom du ikke vil dra den fullt så langt, kan du også se denne engelske versjonen: http://www.youtube.com/watch?v=gK8-3R2ItNc, hvor en herremann med britisk aksent forklarer hva som foregår underveis.



Ta med to bankkort. Dersom du på magisk vis skulle klare å knekke, miste eller på annet vis ødelegge bankkortet ditt, er det ingen dum idè å ha et ekstra i bakhånd. Mitt bankkort #2 er tilkoblet en egen bankkonto som for øyeblikket er tom, i tilfelle bankkortet jeg nå bruker skulle bli stjelt. Da kunne mamma bare føre over alle pengene mine fra det ene til det andre kortet, og jeg var safe. Som utvekslingsstudent bruker man hele tiden av egne penger, så man slipper unna mye unødvendig krøll ved å ta med seg et tilleggskort i tilfelle uhellet er ute.

Ikke gru deg ihjel til første skoledag. Det er derimot veldig lov å være spent! Men til dere som føler at dommedag kommer en solfylt sommerdag midt i august - det er faktisk grenser for hvor ille det kan gå. Det er tross alt bare én dag. Dessuten kan jeg nesten garantere dere at dere kommer til å ha dager i løpet av året som er mye verre enn den første dagen på din nye high school. Tolk det slik dere vil.

Når alt er grusomt... Personlig pleide jeg å sjekke http://www.easysurf.cc/ndate2.htm, noe jeg for det meste fant nokså motiverende. Jeg sjekket hvor mange dager jeg hadde vært her, hvor mange jeg hadde igjen, og hvor mange dager det var til happenings jeg gledet meg til. Når jeg så hvor mange dager det var til skoleslutt i USA og sammenlignet det med hva jeg gjorde for et likt antall dager siden, ble jeg oppmerksom på hvor utrolig fort tiden går. På denne måten klarte jeg litt sånn halvveis å snu "Jeg vil hjem" til "Jeg må nyte dette - jeg skal jo snart hjem". Så etter ti minutter var det full fres igjen. 

Skriv blogg om du er keen. Skrev egentlig et helt innlegg om akkurat dette før, som dere kan lese her: http://unspiration.blogg.no/1321515771_utvekslingsblogg.html

Vær passe flink på skolen. Slik jeg opplevde det, er skolen i USA mye lettere enn skolen i Norge. Dette er naturligvis ikke alltid tilfellet, men det er definitivt det inntrykket de fleste som går på en amerikansk high school sitter igjen med. Jeg vil anbefale dere å prøve å holde karakterene på et noenlunde anstendig nivå, selv om mange tenker på skoleåret i USA som et litt sånn halvveis friår. For en som lider av et alvorlig flink pike-syndrom som meg selv, vil jeg si at det ikke er nødvendig å jobbe seg fullstendig ihjel. Jeg hadde tidvis enorme mengder lekser, som jeg naturligvis gjorde - pliktjente som jeg er. På slutten av året roet jeg det derimot litt ned, da jeg innså at karakterene jeg fikk her ikke har noe å si på lang sikt. Jeg endte likevel opp med kun a'er og b'er, med et flertall av førstnevnte. Så se det litt an, og legg dere på et passelig nivå hvor dere kan finne en slags fin balanse.

Det er lov å være trist. De fleste utvekslingsstudenter møter på større eller mindre utfordringer i løpet av året sitt, det er på en måte en del av "pakken". Hvordan man reagerer på tøffere tider kommer gjerne som en overraskelse på deg selv, siden du aldri har vært gjennom noe lignende før. Det er greit å gråte, høre på mindre oppløftende musikk og spise uanstendig store mengder is. Men ikke la det vare for alltid. En lei seg-dag innimellom er bare å forvente, men det er viktig å prøve å snu den negative tankegangen til det bedre. Hvis ikke er sjansen stor for at du får et særdeles lite interessant år..

God tur - jeg ønsker dere det aller, aller beste!

- Kristina




Før vi begynte på den lange reisen hjemover, måtte vi selvsagt synge bursdagssang og gi gave til pappa i de grytidlige morgentimene på hotellet. Deretter bar det videre til Orlando International Airport, hvorfra vi dro til New York. På Newark ble det - som seg hør og bør når et større antall Sandviker drar på flytur sammen - problemer. Billetten min hadde tydeligvis blitt kansellert, så jeg ble til slutt satt på et fly senere på dagen. Resten av flokken, derimot, freste avgårde til Norge som planlagt, og forlot minsten på denne enorme flyplassen alene. Jeg kom meg hjem uten større problemer og uten bagasje, og ble til slutt møtt av verdens beste venninner på Flesland, noen timer forsinket.

Glad for å være i Bergen!

Da jeg kom spaserende ned trappen på Flesland ble jeg bokstavelig talt løpt rett ned av tre unge piker, før det plutselig kom fire til med en enorm plakat. Det var så utrolig godt å gi dem alle en klem igjen at dere aner det ikke. Etter å ha sørget for at samtlige på hele flyplassen hadde fått med seg at "DET ER SÅ RART Å HA DEG TILBAKE, KRISTINA! MEN SÅ FINT!!", dro et par av oss hjem til meg en liten tur. På sett og vis føles det som om jeg ikke har vært borte en eneste dag, men samtidig slår det meg støtt og stadig at det har skjedd litt her hjemme i Bergen som jeg ikke har fått med seg, og at det har skjedd veldig, veldig mye i USA som ingen andre har fått med seg.  

TUSEN TAKK

På kvelden fikk jeg servert ekte, norsk torsk til middag av mine fantastiske venner, før vi benket oss foran tv'en for å se EM-finale. Jeg hadde for så vidt ikke fått med meg at det var EM de spilte før de spurte om jeg ville se kampen, men jeg var selvsagt kjempeengasjert og latet som jeg heiet på Spania sånn som de andre gjennom hele kampen. Min brennende lidenskap for fotball klarte ikke å hindre meg fra å sovne, så jeg gikk glipp av de to siste målene. Det var en veldig sliten, men veldig fornøyd Kristina som til slutt krasjet i sin egen seng for første gang på et år. #denfølelsen

- Kristina




Kort og greit, sant.

Grottetur.

Far og datter + litt mor

Mor og datter

Bror

De eneste bildene jeg satt igjen med fra våre mange shoppingrunder i Tallahassee

Gulrøtter og sandstrand = fornøyd Kristina

Moteløven mamma

Børnene på Panama City Beach

Middag på Applebee's

På min siste dag i USA beviser jeg at jeg har blitt en ordentlig amerikaner. Jeg spiste HELE

Shopping på Orlando Premium Outlets = pakkeproblemer

Dagen i dag startet med at vi tok farvel med leiligheten vår i Tallahassee, før vi durte avgårde i fire timer til vi kom til Orlando. Der ble det mat og shopping, før vi trakk oss tilbake på Hilton-hotellet vi har tatt inn på. Etter en deilig boblebadseanse er det nå klart for min siste natt i USA for denne gang, før vi fyker avgårde til Norge i morgen tidlig. Vi sees snart, kjære landsmenn! 

- Kristina




For tiden er det høy feriefaktor for Sandviksfamilien, så vi bruker dagene til å besøke attraksjoner, shoppe og være på stranden. Koser oss!

Et av veldig mange universitetsbygg på campus, et område jeg har lagt min elsk på. 

De som kjenner meg vet at jeg er oppsiktsvekkende lite nevenyttig og kreativ. Det var derfor en vantro familie som ble vitne til at jeg helt frivillig og nesten helt på egenhånd laget en blomsterkrans av strå - uten engang å få betaling for det. Hva i all verden er det som har skjedd med meg? 

"Nå minner du om Jesus, Kristina!"

Solnedgang fra yndlingsbalkongen

- Kristina




For tiden tilbringer vi tiden på kjøpesentere, i nasjonalparker med vakre hager og naturligvis på stranden.

Blomst

 

Her oppdaget jeg at jeg ikke har noe som helst potensiale til å ta noenlunde brukbare bilder. Tusen takk, Sunniva, for nok en gang å knuse fotoselvtilliten min.

2 1/2 tre

Vakker balkongutsikt i sommernatten + beachbabes fra det kalde nord

Livet er ganske greit når man kan stå opp sent, spise en god frokost, gjøre diverse ytre forbedringer, trene litt og lese en god bok. Jeg har spesielt blitt glad i å tilbringe tid på stranden, hvor man kan nyte Floridasolen til fulle. Der har vi også fått oss noen nye venner, til mammas store bekymring. 

- Kristina




Jeg har ved flere anledninger nevnt vår alles kjære Walmart, som har vært min reddende engel mang en gang. Det er også en arena hvor man kan treffe et særdeles bredt spekter av ulike mennesker. Ah, jeg kommer til å savne deg, Walmart, selv om jeg egentlig ikke liker deg.

- Kristina




Det var en sliten gjeng som snublet inn døren i leiligheten fredag kveld, men der kunne vi dessverre ikke bli altfor lenge. Etter litt mat og en kort dusj, bar det nemlig ut på nye eventyr for mamma, pappa og meg selv. Vi durte avgårde til Panama City, hvor vi gjorde vårt beste for å finne flyplassen. Etter å først ha havnet på en nedlagt flyplass og deretter ha spurt om veien opptil flere ganger, ankom vi til slutt vår ønskede destinasjon. Der stod allerede mellomste bukkene Sandvik på plass ved bagasjebåndet, så da ble det overfallsklem etter 11 klemmefrie måneder. Godt å ha storesøster tilbake! 

Lørdag morgen dro vi på marked

Yumyum

"Are you guys sisters? Twins too, maybe?"

Tallahasse kalles mosebyen, fordi det er så enorme mengder mose i trærne

Så dro vi naturligvis på Walmart, hvor Sunniva entret butikken og deretter gikk rett å spydde på toalettet. Jeg visste ikke at det var så ille her...

Toalettbabes + vår residens i Tallahassee

På kvelden var det intens neglefiksing som stod på planen. Både mamma og pappa syns tåskillerene vi brukte var hysteriske, så derfor ble det photoshoot mens vi satt fullstendig utslitte i sengen

Da vi kom tilbake fra Norge, var samtlige veldig slitne. Nå begynner det å komme seg litt hva energinivå angår, så nå blir det løpetur på Kristinaen. Take care!

- Kristina




En gang må alltids være den første; også når det kommer til å overnatte på en flyplass. Vi fikk plutselig rikelig med tid til å utforske det Charles de Gaulle hadde å by på, men det viste seg dessverre ikke å være særlig mye. Etter å ha opplevd litt av Air Frances ikke-eksisterende service, endte vi dermed opp i et område hvor det virket som om de har prøvd å gjøre det så ukomfortabelt som mulig. Det var armlener på alle de benkene som faktisk var der, enkelte av de som jobbet der var særdeles lite imøtekommende, det var så godt som ingen butikker der og de drev og hamret og slo på et eller annet bygningsprosjekt hele natten. Etter denne opplevelsen kommer jeg til å prøve å unngå Air France og alle flyplassene i Paris, for så langt har jeg ikke blitt særlig imponert. Savnet etter fantastiske Skiphol i Amsterdam og for så vidt også flyplassen i Atlanta var sterkt tilstedeværende under hele oppholdet her i Frankrike, for Skiphol er jo bare the place to be, altså!

Kost og losji. Vi hadde tilfeldigvis med oss brød og knekkebrød i bagasjen, så da ble det påleggsløst denne gangen. YUMYUM, gourmet

Det ser kanskje ikke så verst ut, men merk dere at det er et par armlener som holder seg godt skjult her. Disse benkene hadde i det minste et lite snev av pute på seg, så de var en ørliten forbedring fra metallplatene vi kom fra

Da jeg våknet gjorde det egentlig vondt i hele kroppen, øynene var rødsprengte, jeg hadde hodepine grunnet lite søvn og jeg var sulten, men uten matlyst. For et vanskelig liv jeg har! Nuvel. De tre musketerer ankom til slutt Florida etter mer enn 40 timers på reise, så nå er det norsk yndlingsfrokostblanding på hele gjengen for å gjenvinne energien. Akkurat nå er jeg bare veldig, veldig sliten. 

- Kristina




På lørdag bar det av sted fra hvite strender og 35 grader i Florida, til kaldere strøk i nord. Turen startet med halvannen times forsinkelse før vi i det hele tatt hadde forlatt flyplassen i Tallahassee, men det skulle vise seg å være den minste hindringen på vår ferd. På flyplassen i Atlanta, Georgia, ble flyet forskjøvet med intet mindre enn åtte timer. Jeg brukte tiden til å gå i skytteltrafikk mellom gaten vår og brusautomaten på andre siden av terminalen, siden det var gratis refill. Jeg kan ikke si med sikkerhet hvor mange liter brus som gikk med, men jeg kan definitivt si at jeg antageligvis er en av de som har fått aller mest drikke for pengene på denne flyplassen. Til slutt ble det da flytur på oss også, selv om det var en sliten og preget gjeng som til slutt ankom Skiphol, Amsterdam. Etter atter flere timers venting, gikk endelig flyet til Torp hvor vi ble hentet av tante. Jeg sov ikke i det hele tatt på flyturen over Atlanteren, så det var utrolig godt å endelig kunne legge seg i en ordentlig seng. Med dyne. 

Mamma og jeg investerte i noen ekstremt dyre, men veldig gode laksepaninier. Til høyre: Beviset på at jeg har blitt amerikanisert

Det ble en fin begravelse for en veldig fin bestemor.

Hyttetur! Her er det så fint at samtlige tar frem det de har av fotograferingsutstyr

This is Norway!

Siden vi (nesten) alle var samlet på Notodden, ble det naturligvis mye tid sammen med familien. Et annet veldig naturlig resultat av ethvert Notodden-besøk, er selvfølgelig en liten tur innom hytta. Der var det hoftehøyt gress, mye nysing fra enkelte, blomsterkransfletting og spurting fra hester på beite. Ah, idyll, dere! Deretter dro vi og kjøpte oss is, før vi endte opp med bare å spise is resten av dagen. Like greit.

Blomsterpiker

Nora, meg og Ida - kusiner av ypperste klasse

Min var visst den eneste som var fin nok til å bli tatt bilde av bakfra, så egentlig er det vel jeg som burde le av dem, eller?


Kamerasky.

Fire hester + Nora og Ida

Intens hyttebokskriving

Det var så godt å være tilbake i Norge igjen! Å spise leverpostei, snakke norsk, drikke vann fra springen og slippe å regne ut merverdiavgifter/skatter/hvemvethva hver eneste gang jeg skal kjøpe noe. Det er slike småting som gjør at jeg kjenner at det blir veldig godt å komme hjem igjen. Jeg gleder meg sånn til å møte igjen alle de genuint flotte menneskene jeg er så heldig å få kalle mine venner, til å kose med verdens fineste pus og til å ikke bli sett dumt på hvis jeg velger bena istedenfor bilen. Akkurat nå sitter jeg på Charles de Gaulle Airport i Paris, noe vi for så vidt har gjort ganske lenge. Alt skar seg på vår ferd fra Gardermoen til Tallahasse, så nå har vi campet på gulv og benker siden i går ettermiddag. Pheeew, slitsomt å reise

- Kristina




Hva skulle vi vel gjort uten skype dere?



Syk søster #1

Celina følger med på USA-fortelling

Får juicy gossip fra Margrethe

To blide frøkner slår av en prat

Kaja viser ulike sider av seg selv

Syk søster #2

Mor og far

Margrethe er badgirl fordi hun skyper i timen, mens jeg er badgirl fordi jeg er oppe midt på natten. SO HARDCORE

Oppegående søstre

Innimellom får jeg også tilsendt vakre bilder av meg selv som har blitt foreviget ved hjelp av cyberverdens magi. Takker så meget!

Skyper litt med meg selv

Setter spiret på juletreet

Som utvekslingsstudent blir du sannsynligvis en mye mer aktiv bruker av Skype enn tidligere, siden det er en av de mest praktiske måtene å holde litt sånn halvveis kontakt med de hjemme på. Håper dere nøt mitt lille bildegalleri av de jevnt over de minst sjarmerende skypebildene jeg fant på dataen i farten, det tok meg nesten ikke noe energi eller tid å finne dem.

- Kristina




Grunnet relativt ustabile innloggingstilstander hos blogg.no, blir bloggingen ganske sporadisk. Frustrerende! Nuvel.

Mamma mente at amerikanere ofte vinket på bilde. For å vise at jeg var en flink utvekslingsstudent og tilpasset meg den nye kulturen godt, gjør selvsagt jeg også det.

Nytt treningstøy og greier. Men hva mangler? :O

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg trente bittelitt innimellom, for jeg ser det som en nødvendighet å bli sprekere før jeg returnerer til Norge for godt. Det blir litt av en omveltning å faktisk måtte bevege meg for å takle hverdagen, så jeg har nå med forsiktige steg våget å bevege meg utenfor the comfort zone, som nå egentlig betyr fra bilen og til døren. Slik jeg gjorde i min fordums storhetstid, har jeg nå begynt å løpe litt mer enn til kjøleskapet i reklamepausen. Jeg har falt veldig for universitetsområdet her, så der piler jeg rundt på små gåveier mellom gamle, ærverdige bygninger. En eller annen dag skal jeg lufte speilrefleksen på campus, sånn at dere også kan få se hvor fint det er.  

Sko! Har visst nye sko også, så det skal i hvert fall ikke stå på utstyret.

Dersom du vil ha kontakt med fremmede mennesker, vil jeg anbefale å gå til innkjøp av et par neonfargede sko. Det er nemlig voldsomt hvor åpne mennesker blir med en gang man kommer med så godt som lysende sko, men responsen har heldigvis vært overveldende positiv

Nå må jeg gå og pakke sammen litt av tingene mine, sånn at jeg er klar til å fyke til Norge i morgen tidlig. Gleder meg sånn til norsk springvann, å se folk igjen, dyne, sunn mat og bare å være i mitt kjære fedreland igjen! Også har jeg veldig lyst til å spise makrell i tomat, merket jeg nettopp. Jeg vet ikke helt hvordan det blir med blogging under Norgesoppholdet, men det får vi nesten bare se litt an. Cya

- Kristina




Etter at jeg forlot Las Cruces, gikk ferden videre til Tallahassee, Florida. Her har vi nå vært i over en uke, og flere skal det også bli. Det har seg nemlig slik at mens jeg og mamma ferierer, jobber pappa litt på Florida State University. Bra deal? I think yes. 

Ved Mexicogolfen

Her har tiden gått med til å bading, lesing, en ørliten dose trening, soling, slasking og det man ellers gjør når man bare nyter livet.

Bare dupper litt, sant

Vi syns det var så fint i noen av områdene vi var i at vi begynte å kikke litt på hus

Bjørn med bjørneskilt. 

Midt i all strandkosen hender det at vi er hjemme og spiser middag som en vanlig familie også.

Klar for dessert sammen med en åpenbart overlykkelig far

Fint liv

Etter å ha ligget på stranden hele dagen i strålende vær uten solkrem, matchet jeg både t-skjorten og mitt enorme badehåndkle da jeg kom hjem. Dette måtte selvsagt dokumenteres med et passe awkward duckface.

Siden sist har vi også vært innom USAs eldste by, St. Augustin; en koselig by der man kan vandre rundt i små gater og gjennom smug. Ah, for en befrielse fra de identiske kjøpesentrene som suger ut alt liv fra resten av byen. 

Mamma og pappa

Området var, ikke overraskende, oversvømt av turister, men det førte jo bare til at vi for en gangs skyld gled rett inn i mengden

Ein blome

Badet litt i Atlanterhavet også, når vi først var i gang

Etter iherdig innsats fra hele familien, klarte vi til slutt å ta et brukbart bilde av solnedgangen fra en bil i fart. Pheew, jeg får det til å se så lett ut

- Kristina




Lørdag 26. mai dro jeg fra Las Cruces, New Mexico.

Squeeze

Gode søsterklemmer

Min amerikanske familie

Søskenlikhet much?

Jeg er virkelig ikke blant dem som gråter i tide og utide. Nesten ingen av mine beste venner har sett meg gråte, til tross for at de har kjent meg siden førsteklasse på barneskolen. Jeg kan egentlig ikke si helt med sikkerhet sist gang jeg tok til tårene, men det har i hvert fall vært en god del år, for å si det slik. Men da jeg reiste fra vertsfamilien min, klarte ikke engang jeg å holde masken. Jeg gråt egentlig i tre kvarter sammenhengende på veien til El Paso, og snufset videre, dog litt mer sporadisk, på flyturen til Atlanta. Da vi til slutt ankom dagens siste destinasjon, Panama City, var jeg egentlig i veldig godt humør igjen. Jeg er bare så inderlig takknemmelig for at jeg fikk den vertsfamilien jeg gjorde, siden de er den beste vertsfamilien jeg kan tenke meg. Nå gleder jeg meg bare masse til å se dem igjen!

World's greatest baby sisters

Farvel, mitt kjære New Mexico.

- Kristina




Etter nesten 300 dager, hadde jeg min aller siste dag i Las Cruces på fredag. Den begynte med at vi fikk shippet hjem to svære bokser i posten, før jeg dro på Baskin Robins-date med en god venninne. 

Her hadde hun i flere minutter prøvd å justere parkeringen sin. Flink!

Frances og jeg tok vårt siste bilde sammen. Tear!

På kvelden var det middag hos oss, etterfulgt av mammas nå berømte, norske vafler. Dette var siste gangen jeg møtte de aller, aller fleste, så det var veldig trist når de en etter en sa farvel og tuslet ut døren.

Koser seg med norske vafler. Eller, her ser det ut til å være tomt, gitt

Lily og lilleRyan + en dissende Katy

Spiller på iPaden

Vertsforeldre, et vennepar og foreldre

"Goodbyes are not forever. Goodbyes are not the end. They simply mean I'll miss you, until we meet again."

- Kristina




På vei hjem fra Grand Canyon kom vi over et veldig annerledes landskap i forhold til i Las Cruces, som egentlig minnet veldig om Norge. Lookalike much? I think yes.

- Kristina




HURRA FOR BLOGGEN som fyller 1 år i dag, 28. mai. For nøyaktig et år siden postet min kjære søster det historiske første innlegget, som av ukjente grunner handlet om frimerker. Etter den nevnte episoden fant jeg det nødvendig å ta full kontroll over sakene selv, så de oppunder 200 neste innleggene er det jeg personlig som har stått bak. Vi har vært gjennom mye, bloggen og jeg, så den har egentlig begynt å bety litt for meg etter hvert. For meg bringer den frem så mange minner, tanker og følelser, selv om ingen andre får noe som helst konstruktivt ut av mine tidvis svært overfladiske og meningsløse innlegg. Men det gjør ingenting, for jeg er glad i deg, jeg, unspiration <3

Meg og pappa, som på kreativt vis prøver å skåne sin solbrente nakke

Anyroad. På onsdag ankom mor, far og datter turens hoveddestinasjon: The Grand Canyon. 

Momo & Papi

Muldyr

Tadaa!

Ekorn! Her zoomet jeg nesten ikke, engang - SÅ nær var det

Grand Canyon var så enormt at jeg tror det er vanskelig å forklare for noen som ikke har vært der selv. Det var så stort og mektig at det var verdt alle timene med kjøring, selv om jeg hadde vondt i samtlige ledd da vi til slutt kom hjem

Turrrister (med Kristina-r'en, selvsagt) + The Colorado River i det fjerne

OOH AAH POINT

Panorama

Da vi ankom hotellet vårt for natten, så det slik ut. GREAT. Fnisemamma

Vi utforsket the Grand Canyon ved å først tutle nedover et stykke, vandre langs kanten og ta oss frem ved hjelp av det særdeles velfungerende shuttlebuss-systemet. Det er definitivt ikke uten grunn at the Grand Canyon har blitt utnevnt til å være en av de 7 Natural Wonders of the World, det er det i hvert fall ingen tvil om. Og dersom dere lurte - ja, vi fikk et nytt hotellrom. 

- Kristina




På tirsdag fortsatte de tre musketerer sin ferd fra New Mexico til Arizona. På veien kjørte vi gjennom flere indianerreservat, hvorpå vi stoppet i det som ble kalt en indianerlandsby. Den bestod i stor grad av turistbutikker, men det er jo virkelig ingentings som passer seg bedre.

Far og datter i enten New Mexico eller Arizona. Ikke alltid godt å vite

Navajoland. Og ja, jeg er aldeles klar over at det ut som om jeg er 15 år yngre på bildet til høyre

Etter å ha virret rundt i indianerreservat en stund, endte vi etter hvert opp i en nasjonalpark kalt The Petrified Forest. Her har trestammer endt opp med å bli til stein, noe jeg må si jeg finner meget fascinerende. Ellers var det også mange andre interessante og meget vakre fenomener å titte på, så nasjonalparken var vel verdt sitt besøk. Vi freste egentlig bare gjennom området, siden vi hadde mye å rekke på altfor liten tid, men vi kunne uten problemer ha blitt der en stund til.

Fra the good old days

Fargerike fjell

Så fine farger!

Vi bare poserer litt ved steinstammene, vi

- Kristina




Tidlig mandag morgen dro mamma, pappa og jeg på ekspedisjon fra Las Cruces til første stopp; Santa Fe. Byen er hovedstaden i New Mexico, og etter hva vi hadde hørt var det en veldig gammel og fin by. Og vi ble ikke skuffet!

Nesten klare til avgang

Aaah, sånn kommer jeg til å huske New Mexico

Loretto kapell med the "Miraculous Stairway"

Marked

Vi  endte opp med å lunsje på en nydelig restaurant i Santa Fe. Så om noen skulle dra til byen, vil jeg absolutt anbefale å spise en Cubano på restauranten på hotellet rett ved siden av Loretto kapell. Men helt alvorlig, dere vil forstå det hvis dere drar dit

The miraculous stairway er bygget helt uten spiker, noe som i seg selv er ganske fascinerende

Velkommen til the south!

Prøver litt klær. Endte opp med begge to, bare sånn for the record

Mor og far i nærheten av Santa Fe Plaza

Kayla, Tim, pappa, Carrie, Pam og mamma 

Etter at vi hadde brukt litt mer enn planlagt tid i Santa Fe, dro vi til Albuqerque for å møte noen amerikanske slektninger. De bød på taco og kaker, etterfulgt av et knippe særdeles interessante samtaler. Slektningene våre viste seg å være veldig greie mennesker, noe som egentlig ikke var særlig overraskende tatt i betraktning at de er i  familie med oss. 

- Kristina




Søndag var en dag full av festligheter, som startet med pool party hos Camilla. Katy, mamma, pappa og jeg var delegasjonen fra Graham-huset, selv om bare to av de ovennevnte faktisk deltok i bassengaktivitetene. Etter et særdeles vellykket avslutningsfest dro Camilla avgårde til flyplassen, hvorfra hun suste avgårde til California. Det var veldig rart å si hadet, men vi gjorde det om fra "Ha et fint liv" til litt mer "Sees i Norge". Det har vært veldig fint å ha en annen nordmann her i løpet av utvekslingsåret, og Camilla ble også en av de beste vennene mine her borte. Heldigvis er det  ikke mer enn skarve 6-7 timer å kjøre mellom våre respektive hjembyer, så det hjelper jo litt. 

Vi dro tidlig fra Camilla sitt besøk for å rekke mitt eget besøk, som jeg likevel kom fashionably late til, naturligvis. Det bestod av drøssevis med familie og venner, store mengder mat og et knippe av de som har blitt mine beste venninner i løpet av året. 

 Sultne piker

Fineste Lucy

Babsene selv

Maddie kjørte på med hardcore photoshoot

Noe som resulterte i at jeg blant annet har omtrent tretti bilder akkurat som dette

Lucy, meg, Diana og Claudia

Clara og Lucia - favorittiendeklassingene mine!

'

Søtt par!

Jenturna

Christina, Lucia, Clara, Diana, Claudia, meg, Madolyn & Lucy

Godjenter

Dagens fotograf, Reagan, er så heldig å få være med på gangsterposebildet mitt.

På søndag var det solformørkelse, så da var det frem med 5 par solbriller

Her var det en litt annen teknikk i bruk for å beundre fenomenet

Heldige meg fikk masse fine gaver

Jeg hadde en super dag på søndag, samtidig som det var litt trist. Jeg vet så altfor godt at det kanskje var siste gangen jeg møtte noen av disse fantastiske menneskene, og det er naturlig nok noe man kan bli litt nedstemt av å tenke for mye på. Men det er jo bare slik livet er, og jeg er egentlig bare utrolig heldig som fikk bli kjent med dem. Dessuten bor vi i en liten verden hvor man faktisk kan dra og besøke andre, tenk! 

- Kristina




Den 19. mai var det graduation for Las Cruces High School på Pan American Center i Las Cruces. Siden jeg til slutt ble senior, var jeg en av de 482 blåkledde som gikk over scenen lørdag. 

På vei inn sammen med Mr. Cool himself

Rektorklem

Her hadde jeg akkurat "walked"

Class of 2012

Rett etter at vi i fellesskap hadde flyttet dusken på hatten fra høyre til venstre side, var det på tide med litt høyere partyfaktor - wohoo!

Fornøyd pikebarn

Søte venninner kommer med hjertelige gratulasjoner

Venninnekos

Meg + foreldre

De høye foreldrene

De ikke fullt så høye foreldrene, som vi foretrekker å kalle dem

Meg med henholdsvis Aly og Sidney

Gjengen

Team Norway til venstre

Etter seremonien var det en liten runde med obligatorisk fotografering, før vi skyndet oss videre til middag på La Posta. Der var det deilig mexicansk mat til hele gjengen, slik at vi alle til slutt kunne rulle tilfredse hjem.

Graduationmiddag

Etter middag dro mamma, pappa, Joaquin og jeg på en liten sightseeing rundt i byen. Vi dro blant annet innom den særdeles imponerende elven i byen, Rio Grande, som denne gangen faktisk hadde litt vann på enkelte strekk. Avbildet er det ganske respektable mengder vann for å være i ørkenbyen, men lengre oppe var den fullstendig tørr.

På kvelden dro jeg, som seg hør og bør på graduation night, ut for å være med venner. En fantastisk opplevelse!

- Kristina




Fredag var det tidlig opp for å rekke graduationøving klokken halv ni. Der gikk vi gjennom det vi skulle gjøre på den store dagen, mens de i annenhver setning prøvde å overbevise oss om at det var en dårlig idé å ta med oppblåsbare baller og hvite duer under armen på graduation. Etter et par timer freste jeg videre til kjøpesenteret, hvor jeg kjøpte et belte og sko til dagen derpå, før jeg suste hjemom. Ikke lenge etter var mamma, pappa og jeg på vei mot White Sands - et "must have" når man besøker Las Cruces. 

Pappa innså at det var rimelig lyst å kjøre med hvit sand på alle kanter

Nyter utsikten

Konkurranse

Mommy & daddy

Henholdsvis mamma og pappa med minsten

Skiltet hvor det er obligatorisk å ta bilde

Gjengen

En lang dag på White Sands førte til intet mindre enn tre brukne negler

Dermed endte vi dagen her

Slik at neglene mine ble slik igjen

I det siste har det vært veldig hektisk, så jeg ligger en smule på etterskudd hva bloggingen angår. Men alt kommer til å bli postet til slutt, så det er ingen fare på ferde. Nå skal vi ut på tur, så det blir mer blogging senere. Hadiii!

- Kristina




Gjett hvem jeg hentet i El Paso på onsdag? Det var ingen ringere enn mamma og pappa, wiii! Dermed ble det en veldig annerledes 17. mai feiring på torsdag enn vanlig for tre medlemmer av Sandviksfamilien. 

Og nå som jeg offisielt ikke er under organisasjonen lengre, har jeg også offisielt lov til å kjøre bil. Så da gjør jeg det

Kjører selvsagt med arrogantgliset klistret på

Jeg tok dem naturligvis med til mitt andre hjem, Walmart, hvor vi fant et lite stykke Norge

På deres første dag i Amerika, tok jeg dem naturligvis gjennom McDonald's drive-thru

The Mall

Lunsj a'la Kristina

Mamma spiser frozen yogurt og lager norske vafler med to unge hjelpere

Mens andre bare venter på å få det servert på sølvfat


Vi snacket enorme mengder vafler mens vi blant annet så på denne filmen:

Så var det gaveåpning for familien Graham

Verdens søteste Selema representerer med norsk t-skjorte og min shorts. Hurra for Norge!

Det var en ganske så fantastisk følelse å se mamma og pappa komme ned rulletrappen på flyplassen sent onsdag kveld. Neste dag ble dermed en veldig fin, dog veldig spesiell, 17. mai, uten bunad, buekorps, ustabilt vær, russ og uanstendig store mengder mat. Kvelden ble avsluttet med Camilla, så det ble likevel en dag dominert av diverse Norge-relaterte elementer. Om enn litt på etterskudd - GRATULERER MED DAGEN!

- Kristina




Siden jeg ankom USA, har jeg bodd på tre forskjellige rom. Det jeg har nå er vel egentlig det jeg har likt best av dem alle, men jeg fant ut at jeg ikke har vist mine kjære blogglesere mitt eget lille sted enda. Dette er jo innlegg utvekslingsbloggere vanligvis poster i løpet av den første uken, men jeg liker å gjøre det litt annerledes, så da blir det mer i løpet av den siste uken fra denne kanten.

Prinsesse på erten

Det er litt over mitt ferdighetsnivå å ta brukbare bilder av et walk-in closet, men jeg gjorde da i hvert fall et litt halvhjertet forsøk.

Noen etterlyste for en stund siden bilder av klærene mine. Så da legger jeg ut et bilde av noen av klærene mine, selv om man egentlig ikke ser hvordan de ser ut

Pult

Godkjolen sjøl

Men fra nå av skal jeg trolig ikke lengre sove i min lilla kosehule, for nå var jeg nettopp i El Paso og hentet storfint besøk. Knall!

- Kristina




På tirsdag hadde vi en bankett for track, i og med at sesongen nå er over. Det ble grilling, leker og prisutdelinger, så alt i alt var det en meget koselig samling. Jeg fikk min andre varsity letter her i Cruces, denne gangen for track. Jeg har egentlig ikke løpt særlig mye hele sesongen på grunn av kneet, men jeg kan jo late som om jeg er et fullverdig medlem av laget likevel. 

Gjengen

En del av LCHS' tracklag 2012

Jeg husker at jeg skrev litt mer inngående om dette etter at cross country sesongen var over; men jeg vil absolutt anbefale å delta i skolesporter som utvekslingsstudent. Bare et lite tips fra meg!

- Kristina




Da har jeg fått sommerferie, dere! Det var en utrolig følelse å spasere ut av dørene til Las Cruces High School for siste gang. Jeg er egentlig bare glad for at skolen er over, til tross for at jeg ikke gleder meg fullt så mye til jeg faktisk skal reise herfra.

Wohooo!

Det er utrolig at det er ni måneder siden jeg spaserte inn disse dørene for første gang

Nå skal jeg dra og bruke bursdagspresangen jeg fikk av vertsforeldrene mine; en times massasje. Livet er bra!

- Kristina

 




Tenk så slitsomt det hadde vært dersom alle i Bergen hadde oppdatert Facebookstatusen sin hver gang det hadde regnet. Eller om alle her hadde oppdatert facebookstatusen som bergenserne hver gang man kan skimte solen... Jeg hadde slettet Facebooken min. 

- Kristina




I går var det prom night for Las Cruces High School; en svært betydningsfull begivenhet. Da en av mine guttevenner lurte på hva jeg drev med i tolvtiden, hvorav jeg svarte at jeg akkurat hadde begynt å forberede meg til prom, ble jeg møtt med sjokk og vantro. Men, kjære guttebasser, det er faktisk slik det er å være jente. Jeg for min del syns det å pynte seg for noe spesielt er en fryd, så jeg nøt mine timer på badet.  

Mitt tilholdssted for dagen

I startfasen

Glad og fornøyd

Fix

Pis aot

Meg og Stephanie, som var mesterhjernen bak håret mitt

Sistahlove

De fleste i vår gruppe møtte etter hvert opp hos Claudia, hvor Reagan og Claudia blant annet satte på hverandres corsage og boutonniere

Cute!

Cheese!

Dominik ble brutalt ekskludert fra bildet

Dominik var min date for kvelden

Bare chiller litt

Christina & Alex

Setter på boutonniere

Dere har kanskje hørt at dette er veldig vanskelig, men jeg kan love dere at det er mye verre enn dere kan forestille dere.

Corsage

Prom dinner!

Selve dansen var i vakre omgivelser med lokaler både ute og inne. Temaet var litt sånn italiensk hage (fra et amerikansk perspektiv, naturligvis), noe som førte til at det offisielle navnet for dansen var Bellissimo. Med to DJer, prom court-kåring, mange nydelige kjoler og godt selskap ble kvelden naturligvis en suksess.

Kayla, Lucy & meg

Camilla, Daisie, meg & Lucy

Da klokken slo tolv, dro jeg hjem en rask tur for å skifte, før det bar ut på nye eventyr for unge frøken Sandvik. Natten ble festet bort med gamle og nye venner - det var virkelig knall!

Da jeg kom hjem i dag tidlig så jeg omtrent slik ut. DRITFIN

Til tross for at jeg hadde mesteparten av håret løst, var det imponerende hvor mange fliseklemmer og diverse andre objekter jeg måtte fjerne fra håret mitt. Mangler fremdeles en liten krystallklemme, men den kommer sikkert ut til slutt, den også

- Kristina




På lørdag tutet Katrina, Lily, Katy og jeg avgårde mot Alamogordo, hvor vi plukket opp vertspappa Joaquin. Derfra kjørte vi i tre-fire timer til vi kom til Carlsbad, hvor vi hadde hotellrom for natten. Det aller første vi gjorde da vi nådde vår destinasjon var å dra å se på flaggermus, noe som dessverre var en aldri så liten skuffelse. Vi var egentlig aldri sikre på om vi så en flaggermus eller en fugl, for de store, berømte flaggermussvermene på over 400 000 kommer visstnok ikke før mot slutten av sommeren. Etter flaggermusbeundring var det en sulten gjeng som ankom Carlsbad, og vi var klare for å teste ut litt av hva byen hadde å by på kulinarisk sett. Det viste seg dog fort at den éne brukbare restauranten de faktisk hadde var så full at det var lange køer, så vi endte opp med å spise middag fra Sonic. Deretter tok vi en kveldsdupp i hotellets basseng, før vi en etter en stupte til sengs.

Omtrent spennende var Carlsbad

Hotellet

Morgenen etterpå stod vi opp til noe så sjeldent som en brukbar hotellfrokost, før vi satte kursen for turens egentlige mål: Carlsbad Caverns. 

Jentene, som for så vidt stod for 80 % av turfølget

Typisk familiebilde a'la oss

Grotten!

Typisk familiebilde #2

Klare til å begynne nedstigningen til grottene

Spente frøkner er klare til å ta fatt på noe som minner om Trollstigen

Hule

Nasjonalparken har 110 huler, hvorav den mest kjente er Carlsbad Cavern. Selv om jeg fikk litt sånn halvveis innsikt i hvordan grottene ble laget, skal jeg ikke gå for mye inn på det for mine for det meste noget overfladiske lesere. Men kan fort forklare at hulen vi var inne i var en av over 300 kalksteinhuler skapt av en innsjø for mellom 250 og 280 millioner år siden, så vet dere i hvert fall det.

Popcorn

Selvutløser... Trenger jeg å si noe mer?

Men så kom det heldigvis en vakt forbi som tilbød seg å ta bilde av oss. 

Joaquin og jeg stod for massiv dokumentasjon av så godt som hver eneste lille formasjon vi fant noenlunde interessant. Det ble en del

Fantasyland

Stige fra "back in the days". Som vertspappa kommenterte: Det var vel ikke mulig å finne enda litt tynnere pinner, vel?

Søylene til høyre er de tre største i hele grottesystemet vi var inni, og de var SVÆRE. 

Lily er klar for å utforske huler

Til slutt kunne vi endelig se blå himmel igjen. Har forresten fått ny ring, sånn hvis dere var interessert i det.

På vei hjem stoppet vi innom Cloudcroft. Dette er noe annet enn Rema 1000, hva?

Ohyes, jeg bor definitivt i USA

Vurderte å kjøpe noen imaginary books, men dessverre var de stengt når vi kom dit :/

Det er utrolig at stein kan være så utrolig fascinerende, men det var virkelig en fantastisk opplevelse. Å vandre rundt i enorme grotter med fire mennesker jeg har blitt veldig glad i - det var nesten litt magisk. Til tross for en imponerende kjedelig by, kaaanskje 20 flaggermus, to syke småbarn og total servicesvikt på Sonic, hadde vi en aldeles strålende tur!

- Kristina




Fyker over dammen som utvekslingsstudent høsten 2011. Skal bo og gå på High School i Las Cruces, New Mexico året 2011/2012. Reiser med Explorius og ICES. kristinahs@live.no

Legg meg til som venn

A r k i v


Oktober 2013
September 2013
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011
November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011


K a t e g o r i e r


  • » Bucketlist
  • » Fjas
  • » High School
  • » Tapes
  • » Utveksling


  • L i n k e r


    England - Kaja med STS
    Indiana - Emma med Explorius
    Kansas - Lene med Explorius
    Michigan - Christina med Explorius
    Michigan - Marianne med Explorius
    Minnesota - Mari med Explorius
    Nebraska - Nathalie med YFU
    New York - Katarina med AFS
    New York - Madelen med Explorius
    Ohio - Lisa med EF
    Oklahoma - Ebba med Explorius
    Oklahoma - Emma med Aspect
    Rhode Island - Stine med AFS
    Tennessee - Lene med Explorius
    Tennessee - Oline med Explorius
    Texas - Tomine med Speak
    USA - Tobias med Explorius
    Wisconsin - Hanne-Mari med Explorius
    Wisconsin - Marie med Explorius
    Wisconsin - Marthe med Explorius

    D e s i g n


    Designet er laget av Katrine.

    hits